søndag 24. juli 2011

Bryllup med bismak....

Joda, så var det da ennå sånn... Vi hadde planlagt hele greia... Vi skulle smis i hymnens lenker, fredag den 22.07.11  Kl 14 var vi på tinghuset, og gift ble vi... Lykkelige dro vi til Svigermor, hvor vi tilbrakte ett par timer før vi skulle reise til hotellet hvor vi skulle spise middag.

På vei til Grand Hotell i Larvik, hører vi den grusomme nyheten om at det har gått av en bombe... I Oslo? Hva i alle dager... Tankene mine gikk direkte til at jeg gjennom årene har krysset mine veier med fler personer som idag jobber som politiske rådgivere... I tiden deretter var stadig dette i tankene mine, men gjennom middagen holdt jeg meg fra å sjekke nyhetene ytterligere. Middagen var fantastisk god, og Oliver shovet og kosa seg stort... Chili marinert scampi ville han heller ha enn pølse... en fantastisk morsom greie å se hans reaksjon, og den lille gutten på 1 år spiste faktisk endel mer enn sin store søster på 9 år...

Når middagen var fortært, gikk jeg inn på vgnett via mobilen igjen, for å sjekke status. DA startet det som til nå har vært mitt livs største mareritt :( "Mamma, nå har de gått til angrep på utøya også" sier jeg, gråtkvalt allerede da.

De av dere som kjenner meg godt, vet at jeg den gang jeg var yngre var aktiv i AUF. I gjennom mange år som aktiv, deltok jeg på fler Utøya leire, både pinse og sommerleire. Faktisk var jeg også med på IUSY festival ved to annledninger. Og jeg har veldig mange gode minner fra min tid som aktiv, og fra sommer leirene på Utøya. AV denne grunnen så sitter jeg også idag, usikker, redd og trist. Gjennom min tid, så har jeg ved fler annledninger truffet uttallige fantastiske mennesker. Av disse var nok desverre også fler tilstede ved leieren i år. I løpet av timene som gikk etter massakeren startet så klarte jeg ikke fokusere på noenting, når middagen var over, dro vi hjem til Mamma og Pappa for å drikke kaffe og spise kaker. Jeg klarte ikke fokusere på noenting. Jeg deltok så vidt det var på gaveåpningen, men tankene svevde. Når dette var over, gikk jeg tilbake til nyhetene... Og stadig oppdaterte jeg facebook. Etterhvert som folk oppdaterte sine facebook statuser, ble jeg  like lykkelig hver gang noen fortalte at de var i livet... Samtidig var jeg helt uttafor meg selv og tom innvendig, fordi dette skjedde jo nettopp på det jeg i min ungdom så på som selve institusjonen for trygghet, mitt ungdoms paradis.

Disse to dagene i ettertid, har vært inget annet enn grusomme. I går ettermiddag allerede forsto jeg at jeg ikke er skånet for å kjenne noen som ble henrettet av dette monsteret.  "mor Utøya" hadde gått med i hans grusomme handling.  Alle! som har vært på Utøya i løpet av de siste tyve årene har på ett eller annet tidspunkt krysset vei med Monica. Monica var en tydelig leder der ute, og ett fantastisk menneske tvers gjennom. Jeg husker spesiellt godt den siste turen jeg var på utøya i 2004, den gangen hadde jeg også med meg min da lille datter, Emilie på 2 år. Det året regnet det en god del... Og i løpet av dagene leieren varte gikk vi tom for nødvendigheter som truser og sokker til Emilie. Derfor bestemte vi oss for å ta turen til sparkjøp på hønefoss. På turen over med Thorbjørn sier Monica at hun mente helt klart at vi burde handle ulltøy til frøkna når vi først var der... Hun var veldig fornøyd med det hu hadde til sine jenter.... Selvfølgelig ikke noen situasjon av betydning, men likevel en av de situasjonene jeg husker aller best akkurat nå....

Jeg kjenner med gru at jeg gruer for det tidspunktet jeg vet kommer... Det tidspunktet hvor det blir frigjort lister med navn på de omkomne...

En tur til Arbeiderpartiets kontor i Tønsberg idag gjorde godt, riktignok var det ikke mange jeg kjenner igjen der, men dette er mennesker som er i samme situasjon som meg selv... de er alle personlig preget av denne hendelsen. 

Tankene mine går likevel i høyest grad til de personene som har fått føle dette på kroppen, som selv har vært der og opplevd massakren,  eller for de som sitter igjen, og ikke får se sine ungdommer igjen...  Hjertet mitt blør for disse menneskene, og kommer til å fortsette å gjøre det i all fremtid...

Jeg håper nå at personen som er skyldig får en straff som er passende, og min personlige mening er at ingenting annet enn at han bør sperres inne, og holdes skjermet fra omverdnen i all fremtid... 21 år er ikke på langt nær nok, og han MÅ ikke få annledning til å uttrykke sitt enorme hat for menneskeheten for omverdnen igjen. Jeg håper dommeren i morgen bestemmer at dette skal foregå for lukkede dører, ingen mennesker har godt av å høre dette monsteret få fremføre sin ideologi...!

Som Stine Renate sa det så fint : Om en mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi kan vise sammen... Dette var utrolig sterkt sagt, fra en person som selv hadde overlevd dette marerittet.

Nå håper jeg Norge slår ring om de etterlatte, og de som har opplevd dette på kroppen, og i lengden håper jeg vi benytter denne hendelsen til igjen å bygge ett sterkt demokrati, Dette monsteret må på ingen måte vinne... Og måten vi kan forsikre oss om det på er ved å engasjere oss!

Jeg syntes utdrag av Arnulf Øverland sitt dikt Du må ikke sove beskriver  hvordan vi må forholde oss til dette. 

Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til meg,
fjern som en underjordisk strøm -
og jeg reiste meg opp: Hva er det du vil meg?
- Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro, at du bare har drømt!


Vi vet ikke, hva vi ligger og venter,
og hvem der kan bli den neste, de henter.
Vi stønner, vi skriker - men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingenting gjøre?

Ingen får se oss.
Ingen får vite, hva der skal skje oss.
Ennu mer:
Ingen kan tro, hva her daglig skjer!

Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der finnes da vel skikkelig folk iblant?
Bror, du har ennu meget å lære!

Man sa: Du skal gi ditt liv, om det kreves.
Og nu har vi gitt det - forgjeves, forgjeves!
Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der å glemme!
Tilgi dem ikke; de vet hva de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!

Og så skal han ut i en skur av stål
og henge igjen i en piggtrådvase
og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet, det er menneskets mening og mål!

Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.
Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent.
Jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred,
på arbeid, på samhold, på kjærlighet!
Men den som ikke vil dø i flokk
får prøve alene, på bøddelens blokk!

Jeg roper i mørket - å, kunne du høre!
Der er en eneste ting å gjøre:
Verg deg, mens du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!

Bare en ulmende stripe i øst
varslet det samme som drømmens røst:
Dagen bakenom jordens rand
steg med et skjær av blod og brann,
steg med en angst så åndeløs,
at det var som om selve stjernene frøs!

Jeg tenkte: Nu er det noget som hender. -
Vår tid er forbi - Europa Brenner!

I morgen kl 18. stiller jeg og min datter i fakkeltog, vi skal hedre disse tapre menneskene som fallt. Fallt for ett monster, med en ideologi han kun mente han kunne få frem ved å ta livet av uskyldige mennesker og barn! Jeg håper mange  fler støtter opp om dette..  Vi har ikke lov til å stå der og glemme!!!


Hørte nettopp Maria Mena sin versjon av Mitt lille land, en fantastisk sang, og jeg avslutter derfor mitt lange sørge innlegg med denne!   Mine tanker og medfølelse er med de berørte!

lørdag 2. juli 2011

Lenge siden sist... Og jeg Buzzer igjen... :)

Joda, jeg har ikke helt funnet ånden til å blogge siden vi har flyttet, mangler fortsatt bilder av nye huset, men ting går sakte men sikkert fremover her, og Henning er kjempe flink og bygger terrasse om dagen. Snart har vi en etterlengtet plass å op pholde oss ute. Oliver skal få sandkasse i hagen også, og  da er det en liten gutt som går en fantastisk sommer i møte. Tross alt,... Sandkassa er jo hans andre hjem?


 Siden sist har jeg også vært så heldig å bli valgt ut til å delta i to nye kampanjer hvor vi har fått teste smoothier fra Nestle, og den nye joggolino :) Needless too say, så har alt fallt i smak hos mini matvraket her i gården. Han blir helt vill når han ser smoothie, spreller og gviiiner frem til han har fått drikka si, (enten selve kartongen med sugerør eller om jeg heller det over i flaske, sistnevnte blir fortsatt MYE mindre søl!!)  Disse kampanjene kom beleilig sett i forhold til ettårsdagen til Oliver, og siden disse små søte jo er ALTFOR små til å få brus i bursdag, så ble annledningen suveren til å la de smake Smoothie alle som en. Og både små jenter, gutter og ikke minst mammaene syntes at dette smakte nokså fortreffelig.  Her i gården er den grønne med ananas, mango og banan er den ultimate ener, og jevnt over var vi vel i grunn alle enige om det.


 Den nye joggolinoen var også en positiv overraskelse. Fra tidligere så hadde vi forsøkt den med jordbær... Jeg har for vane at jeg iallefall skal ha smakt på alt Oliver spiser, og det gjelder da spesiellt frukten  :p (sikkert mye fordi det faktisk smaker godt) Men akkurat Jogolinoen ble aldri noen favoritt for hverken Oliver eller meg selv. Denne nye smaken derimot var MEGET god... :) Den smakte friskt og godt, og hadde ikke den ubehagelige ettersmaken jeg syntes jordbær hadde. Oliver som jo er matvrak som nevnt, Elsket den! Eneste problemet er jo at om jeg skal gi han mat, er ett utrolig ork! Han skal helst spise selv, noe han jo selvfølgelig bør oppmuntres til... men det er da som pokker å det skal grise da!!!? Bordet vårt ser aldri ut etter at han har spist.... Men men... det viktigste er nå at han får mat.

Stelleveska mi har i løpet av de siste ukene vært godt opplagret med både jogolino og smoothie, og begge deler har kommet til unsetning når vi har vært borte hjemmefra. Fantastisk å ha noe lett tilgjengelig når lillegutt blir gretten fordi han er sulten eller tørst. Så dette kommer jeg til å fortsette med å ha der jeg. Like greit...  :) Så er mini fornøyd også.



Sliter litt med å laste opp bilder her om dagen... Opplastingslinja på det nye bredbåndet er så treeeg... :(  Har lyst på bedre linje, men det spørs vel om det er så enkelt å få tak i her i Kodal, men siden alt annet her er så bra, så får jeg vel være fornøyd likevel :)

Over og ut for denne gang, satser på å komme tilbake om ikke for lenge med ett nytt innlegg med nye kakebake bilder iallefall :) Skjer mye i tiden fremover også...

-Tonje-